Vi skal samme vei

– Hysj mamma! Det er Supernytt! Jentene sitter som klistret til skjermen. Det ene barnet etter det ande, bæres i land på Sicilia.
Om få uker skal vi også reise dit, men på helt andre premisser. Frivillig, fulle av forventning, med sommerfugler i magen, glede i hjerte, fryd og gammen og med både koffert og sekk. I beste fall kan vi kalle det en dannelsesreise.
I verste fall kan vi kalle det luksus, ren forlystelse - en egotrip.
– Mamma, se mamma, tror du han er død? Han er ikke død vel? Mamma, svar da! Det er da jeg kjenner at det kaffen smaker salt. Tårer og hav er to ting av samme sak. Aldri har jeg vel trodd på rettferdigheten, men sjeldent viser den seg grimmere enn nå. Etter slike nyheter blekner betydningen av begrepet "Vi er alle i samme båt".
Mange er i en båt helt uten kaptein. I en båt som er lastet med det formål at den SKAL synke. En båt lastet med barn.
Jeg er mor og tenker på de mødrene som er igjen på den andre siden.
I stedet har jeg to fang, to jenter. To armer knuger dem. Tusen tanker reiser over havet.