Cubakrise og tirsdagslogistikk

– Hallo?

Det skurrer i telefonen. Det er som å ringe til et av disse bøyde rørene. De grå. Dem man måtte holde den ene tuten hardt inntil hodet og samtidig skrike inn i den andre.
Det knitrer.

– Er du der?

– Jada.

– Vi har et logistikkproblem her.

Mer knitring. Bølgebrus? En bil som passerer. En motorsykkel. Noen som klimtret på en gitar.

– Hører du?

– Ja, du sa logistikk, men jeg tror likevel ikke at jeg kan hjelpe deg skjønner du. Ikke denne gangen. Jeg er på Cuba.

Slik kan en imaginær samtale utarte seg mellom en tidligere ur-trofast barnevakt og en altfor aktiv mamma med alt for aktive barn. Tirsdager er det pianotimer og danseøvelse, det er leksehjelp og det er kor.
Hjelp! Og hvor er nå barnevakten? På Cuba? Hæ?

Er det nå jeg kan takke meg selv? Antagelig. Hver gang barnevakten har forsøkt å tusle hjem etter en mer eller mindre utfordrende barnevaktkveld, har både jeg og barna holdt henne tilbake. Skal du gå allerede nå? Nei!? Bli litt til da? Vi kan jo se på bilder eller snakke litt.
Hva skal du eksempelvis bli når du blir stor? Hvor har du lyst til å reise?

Barnavakten snur på dørstokken. Klart hun vil drømme sammen med oss. Dagdrømme.
– Da jeg var på din alder, sier jeg og hører at jeg selv høres eldgammel ut.

– Da jeg var så gammel som deg, da hadde jeg allerede vært på min første Interrail. Jeg spiste bare havregrøt og takket nesten alltid nei til en fest, for jeg måtte spare til en reise jorda rundt! Jentene setter store øyne:

– Har du reist jorda rundt mamma?

Og slik blir kvelden nesten natt og barna sovner i sofaen, kledd i bastskjørt fra Tonga og med mango i munnen. Barnevakten tusler omsider hjem.
Tilbake sitter en intetanende tobarnsmor som uten å være klar over det, tydligvis har sådd noen frø. Noen skikkelig villige reisefrø.
Og nå er barnavekten altså over alle hauger. På Cuba av alle ting!
– Oi! Når kommer du tilbake da? Spør jeg og håper at neste tirsdagslogistikk er i boks.

– Er du tilbake snart kanskje?

– Vet ikke...

– Hva?

– Mexico neste!