Supert på Sicilia

Kanskje kommer man aldri fram. Egentlig. For oss, denne gangen. Er Sicilia målet. På nytt er det tog som gjelder. Lokaltog. Det er stopp på alle stasjoner, og selv om vi bare skal rundt et lite berg og passere en bukt eller to, tar turen nesten to timer.
– Se ut, forsøker jeg meg! Se! Og akkurat da kjører vi inn i et industriområde, en tunell eller passerer et søppelfjell, en bil som er kjørt inn i grøfta for siste gang eller vi kjører forbi kilometervis med kaktus. Ikke før de siste halvtimen våkner jentene opp fra Ipad og spill. Nå er det tilgjengjeld ekstremt tilstede. Havet åpner seg. Stendene lokker. 11-åringen lukker opp togvinduet, henger ut med hodet, tar Sicilia inn med dype drag. Etter planen var det her hun skulle bli født, i stedet kom hun tilbake som 6 mnd. gammel baby, og ble maskot i både Castallamare del Golfo, Calatafimi og Scopello. Hun var tilbake som 7-åring og nå som 11.
– Så stor glede som jeg har nå, har jeg ikke kjent på hele turen. …Foruten da vi satt i gondol.

Ignazio som jeg en gang kom i prat med i Alcamo, et såkalt kommunikasjonsbyrå, InternetPiont, hvor de den gang hadde telefoner og kanskje, hvis man var heldig, til og med internettforbindelse, er blitt 12 år eldre enn den gang, men ikke desto mindre serviceinnstilt. Litt snurt har han allerede svart meg: - Ofcourse we have trainstation in Castallare!
OK. Så henter han oss der. Kanskje ikke akkurat i en limosin, men likevel….Aircondition = gjennomtrekk, det mangler barneseter og sikkerhetsbelter, vikeplikten tas på slump og temperaturen passerer 30. Om vi trenger noe på supermarkedet?

I bunn av Europa, i toppen av et tre

Å reise med tog gir en helt spesiell følelse av avstander. Verden vokser. Det føles godt. Vi er langt borte. Milevis hjemmefra. Midt mellom Afrika, Asia og så å si i bunn av Europa. Men der, hvem treffer vi på butikken? Angelica. Min eneste Sicilianske venninne, som også er min sicilianske mor. Mellom oss er den mellommenneskelige forståelsen som overgår alle språk. Vi snakker med øynene. Kaster ord som om de var yatzyterninger, finner mening og felleskap.
De siste året har vi ikke hatt kontakt. Mye kan kommuniseres via Internett og facebook, men ikke kjemi. Vi klemmer og gråter og skal snart ses igjen. Kanskje på hennes landsted? Villa del Bosco
Men først skal vi installeres i Ignazios Tretopphytte

Kongler, katter og andre kryp

Jeg har lovet barna at stranda blir første topp, men hva skjer? Typisk! Hallo! Det er lunsjtid og vi bor hos en kokk. Dessuten påstår han hardnakket at vi ikke bør være ut i sola på denne tiden. I ettertid skal det dessverre vise seg at han har alt for rett…
Til lunsj er det kanin, men siden jentene vil selvsagt ikke spise.
Man spiser ikke Snurresprett! Dessuten er det varmt! Varm mat og varm luft passer ikke sammen!
Fra nå av skal det vise seg at det er mye som ikke passer sammen. En allergisk 8-åring passer ikke sammen med eksotisk liv i toppen av et tre der bad og soverom er separert med en helt fysisk hull i taket slik at myggen fritt kan komme å forsyne seg av hennes søte blod, en sart 11-årig lys hud, passer ikke sammen med sterk formiddagssolsol, en litt tilårskommen kokk har ikke internett på stedet og dette passer dårlig for en blogg-interrailmamma. Listen er lang. Sicila er komplisert. Avtaler endres, planer skifter, her er African time, Arabisk arkitektur, er det i det hele tatt noe som ligner vår egen kultur? Spørsmålet melder seg igjen: Denne litt rotete, litt skitne, kaotiske øya, hvordan kan det ha seg at den fungerer som borrelås på savn og lengsel?

Det er derfor vi blir

Vi blir i 12 dager. Og selv om vi altså ikke har nett, koples vi på nå og da, og kan allerede love fortellingen om varme kilder, varme mennesker, varme dager - varme netter. Vi kan fortelle om vadreturer og dykking i grotter. Ennå er vi ikke halvveis, men er mer enn helveis inkludert i familier og slekt og føler at vi skal kastes litt hit og dit. Alle vil hjelpe. Alle vi at vi skal bo hos dem. På nytt setter 8-åringen ord på det vi andre føler: Det er ikke vondt ment altså, men jeg føler meg ikke lenger så fri!

Komme til og fra

Innenlandstog sør for Napoli kan ikke bestilles via kundeservice i Norge, men må gjøres direkte med Italienske togselskapet Tren Italia. Kommunikasjon går heller dårlig uten litt italiensk innabords. Selv på informasjonskontorene kaster kontordame italienske gloser som om de var katanjetter.
Tog fra Napoli til Palermo tar 10 timer. Nattogene går fra Napoli rundt midnatt. http://www.trenitalia.com
Sovekupé koster 87 Euro per seng.
På vei til Pompeii havnet vi i Napoli ved 22.-tiden. Det var ikke en god følelse. http://napoli.webby.no/?obj=296
Alternativet var å ta tog på dagtid og ankomme Palermo kl 19.00 eller 23.00. Heller ikke et særlig godt alternativ da vi fortsatt var 1,5 time fra hytta. Palermo by night, er ikke no for barn!
Vi endte opp med et mer spennende alternativ til 130 Euro for en lugar med 4 senger. Altså et billigere alternativ enn togkupé, Interrailbilletten til tross, og dessuten sparte vi evt. inn utfgiftene til en overnatting. Å reise på natta er genialt!
http://www.ferries.no/sicilia.html Best av alt: Ferga la til kai 06.00. Vi koste oss i lugaren til 09.00, tuslet ut i en stille søndagsPalermo og fant nærmeste kaffebar. Eieren husjet ut alle sine stamgjester, gjorde så og si rent bord (det eneste på hele cafeen) og serverte den beste kaffen og de beste bollene.
(PS: Nesten de beste bollene vi har smakt. Ingen slår Baker´n i Havna http://www.nevlunghavnbakeri.no

8-åringen konkluderer: – I denne byen koser jeg meg!