Same, same, but different

Eller: Kunsten å ta med seg Italia hjem.

Det hele startet med en ovn. En stor ovn. En gammel ovn. En steinovn med plass til over 40 brød. Eller også pizzaer. Mange pizzaer.
Like mange pizzaer som mennesker. Og like ulike pizzaer som menneskene er forskjellige.
Deretter mange mennesker. En hel flokk. En høylytt herskare. Prat, pizza, solo og vin. Eller også i motsatt rekkefølge. Entusiasme, gestikulering, skåling - og mer pizza. Flere folk. Mer av alt. Dine barn, mine barn og våre barn - men HJÆLP, hvor er alle barna?
Ute? Borte? Oppe? Vekk?
Pizzagomlemde mens de hopper på trampolina. Lattermide mens de slurper solo. Fnisete når de får nye venner.
Og enda noen nye. Og enda flere.
For vi er nesten i Italia, men likevel i Norge. Døra er åpen. Noen har hørt at andre har sagt at det er her det er fest. Påskefest. Pizzafest. Påskepizzza.

Oppskriften på Italiensk aften hjemme i Norge:
1. 1 rikelig dæsj åpent hjem. (ikke nødvendigvis reint og ryddig - da det helt sikkert på må ryddes og vaskes etterpå).
2. Fem favner vennlighet.
3. Et stykk svær ovn. Type steinovn.

  1. Pizzadeig av størrelsen enorm. Kaldheves i en evighet. Ca. en hel dag.
  2. Bøttevis av tomatsaus.
  3. En stykk drabelig dyktig pizzakjevler. Lett på handa, men sterk i klypa.

  4. 1-2 eller gjerne 3, bakespader, gjerne med et 4 meters langt skaft.

  5. Et ukjent antall gjester som selv bringer med seg sin helt spesielle favorittpizzatopping.
  6. Fem dusin servietter, et ukjent antall flasker av ymse innhold.
  7. Et stykk ulåst, vid inngangsdør, høyt under taket, italiensk apetitt, liberalt anarki som innbefatter både fravær av leggetider, magamål og tidsklemme.

Resultatet er Italia, - men Norge likevel.
Same, same - but different.