Prosjekt: African Time

Flest mulige oppgaver gjennomført på kortest mulig tid. Noen som kjenner seg igjen? Snart jul. Vi begynner å få dårlig tid. Men hva er dårlig tid? Er det ikke en god tid vi ønsker oss? Barnas beste reiser har latt reisemmamma ta turen (denne gangen uten barn) til Gambia. Målet er å bli kvitt dårlig tid, kjenne på god tid - forsøke å komme til bunns i begrepet "African Time". Kanskje også ta med seg noe av denne tiden hjem.

African time sier vi litt flåsete og metter bokstavene med kritikk. Men er det bare negativt? Slurv? Latskap? Eller ligger det noe nyttig innbakt i denne filosofien: Det du ikke får gjort i dag, får du kanskje gjort i morgen. Eller om en uke. Til neste år? Er det en fornuftig holdning? En nødvendig holdning?

– Nå skal vi bare vente til stoffene tørker, sier Halimato. Hun har tatt på seg jobben med å farge to damaskduker for meg. Kunsten har hun lært av mammaen sin og egentlig jobber hun på en tekstilfabrikk. Men ikke nå. Mye av næringen ligger nede i dette landet. Mannen til Halimato har rømt. Hun sitter tilbake med tre barn.
– Om jeg ønsker meg en ny mann? Halomato smiler sjenert. – Det vil tiden vise...

Gambia er et av de mest fattige landene i Afrika. 75 % av befolkningen er arbeidsløse. De har med andre ord god tid. På en annen side er tiden knapp. Landet smuldrer. Presidenten har karret til seg store pengesummer. Han har flere bilen enn det er dager i året. Derfor var det 65% oppslutning når det endelig skulle velges ny president. Derfor er folk nå utålmodige. Eller også ikke. For dette er de vant til. Å vente.

Ved stranda er 20 gutter samlet rundt en båt. For tredje gangen denne dagen trekker de garnet inn på land.
Rå muskelkraft. Klokka nærmer seg 16. Gutta har ikke spist side morgenkvisten. Når garnet endelig er inne, spreller det fem fisk der, en blekksprut og en krabbe. Ikke noe mer.
En av fiskerne smiler bredt.
– Noe er bedre enn ingenting. Kaptein Barsiru sier det slik:
– Noen ganger får vi garnet fullt, andre ganger får vi bare tålmodighet.

Barna i den glemte byen, Nan Gan, utenfor Banjul. En landsby i klem mellom lagerbygninger og sumpen, venter også. Men vet ikke helt på hva.
Kanskje på at noen skal finne dem? At de skal få en kulepenn. Eller at de skal bli store? Få egne barn som kan vokse opp i den samme landsbyen.
Bertou (9) stiller seg foran landsbyens barn og tar rollen som forsanger:
– Are you happy and you know it - clap your hands. Alle 18 klapper. Tramper. Hermer etter hunder, katter, griser.

I denne landsbyen lever man av grisehold og fiske etter østers. Om fremtiden er de også stille som østers. Men her og nå. Her og nå er et liv i leiern.
– Are you happy and you know it...!

– Og hva er tankene om fremtiden? Spør jeg.

– Fremtiden?

– En større båt, sier kapteinen.

– En annen litt mindre ball til de minste, sier barna fra Nan Gan.

– En ny mann, kanskje svarer Halimato, hun legger til: – Men han må være snill.

– Jeg ber, svarer gamle Alila (92).

Og antagelig ha de alle sammen African time. På mange vis har de ikke noe valg. African Time er den tiden de har.
Og kanskje er den udefinerbar. Flytende.
Men mye tyder på at den ikke er dårlig. De har god, god tid.
Men hvordan kan jeg få den?
Det er 5 dager til jeg reiser. Jeg begynner å få det travelt...