Madagaskar in my mind

– Du er hjemme på en måte, sier nabojenta. Sammen med familiens minste, men dåg mest troende, har hun vært på Bo hjemme-leir. Å bo hjemme er bra, men å være borte er nesten bedre. I alle fall når man er i kirka rett over gata og samtidig midt i Madagaskar

8-åringen setter store øyne:
– Der kan du ikke en gang spise en banan, for da kommer det en ape eller en ringhalemelur og tar den!

De to jentene forteller i munn på hverandre. At de ikke er solbrendte på nesa er nesten rart, for jo, de har vært på Madagaskar. Helt sant! I alle fall har de lært å danse gassisk, de har lært å synge gassisk og nesten telle gassisk.
– Det bor 23 millioner der mamma!

– Ja, og så er det 60 barn i hver klasse.

De to jentene demonsterer ved å sette seg tett, tett sammen.
– Så tett sitter de i klassen!

– Så tett at de sikkert ikke bråker!

– Og når de er ferdig med en prøve, en nasjonal prøve eller noe, da får de en premie fra Norge. Noe de kan leke med!

– Men ball har de fra før. Den har de laget av bananblader!

– Men de leker midt i gata!

– Ja, for de har ingen lekeplasser heller!

– Men, kanskje noen strender?

– Ja, for det er jo en øy?

Hm? Lurer på hva kollekten går til? Og pengene fra alle lekene som vi arrangerte?
– På vår stasjon skulle gjestene, bare ved hjelp av et sugerør, flytte non stop opp i en kopp.

På en annen stasjon skulle vi se hvor langt vi klarte å strekke en seigmann.

De to jentene blir stille. Ja, i minst et halvt minutt. Kanksje 45 sekunder:
– En gang skal jeg dit altså!

– Ja, og hilse på en lemur!

– Det er litt trist at det er slutt.

– Ja, skulle ønske det var neste helg også....

– Ja, men da skal vi jo i bursdag...