Kommer vi oss ut av dette...?

– Vi har gått oss vill! Det er 10-årigen som gauker dette. Mosen vokser som eksem på trestammene, røttene ligner slanger, gammelt løv lukter død, en ugle uler, skyene er grå. Helt lilla!
– Vet du egentlig hvor vi er mamma? Sannheten er at jeg ikke veit. Jo, på kartet kunne jeg nok satt en rød prikk. Men vi har intet kart. GPS har vi heller ikke.
– Det er ikke farlig, trøster jeg, lar en gammel eik støtte sykkelen og går prøvende rundt i området. I mellomtiden begynner jentene å bygge hytte. Tenk hvis vi må være her i natt?

Dette er ikke hverdagskost. Å gå seg bort. Ikke vite hvor man er. Med alskens dippeditt-duppedatt er det bare så lett å finne fram.
Ingenting går på intuisjon, fornuft eller retningssans.
Det er alltid et hjelpemiddel der ute. Alltid noen å ringe. Eller plinge.
Det er ikke bra å gå seg vill, men litt vill er ikke farlig. På lik linje som det ikke er farlig å bli litt sliten. På lik linje som det ikke er farlig å bli litt lei seg, eller føle seg litt ensom. Eller bli litt våt. For nå drypper det fra bladene, fra soppene, fra panneluggene.

– Negative opplevelser er en del av livet, sier psykolog Ingunn Hurimann-Lindseth (37). Nesten daglig møter hun mennesker som ikke vet hvordan de skal håndtere vanskeligheter. – Det er jo alltid det positive vi skal fokusere på, har lyst til å trekke fram og publisere, forklarer hun. – Men det er ugunstig å hoppe over følelser som krever å bli sett og behandlet, hopper du over dette, får du heller ikke tilgang til det genuine positive.

Hytta vår begynner å ta form. Men liten er den. Gjennomtrekk er det. Taket er ikke tett. Trangt er det også.
Vi snur. Hvis vi snur kan vi ta til høyre der vi tok til venstre. Verre er det ikke. Hvis veien til høyre mot formodning svinger til venstre sånn litt etterhvert, da går vi i riktig retning. Vi vet litt om øst og vest.
Syklene må løftes over breiner, over stubber og trær. Vi løfter også hverandres humør.
– Det er jo litt gøy også da, hører jeg 10-åringen si. – Hæ? – Ja, å gå seg vill, mener jeg. – Å ja? – Ja, så har vi lært det liksom. At vi finner fram til slutt!