I Japan i Danmark

– Hæ, sier 8-åringen? – Må vi snakke japansk nå plutselig?

Jeg har nettopp booket rom hos et japansk kjærestepar som bor i Kjøbenhavn.
11-åringen vrir seg på stolen. Hun fnyser. Hun har begynt med det. Å fnyse.
Kommer hun til å fnyse av Venezia? Fnyse av Pompeii?
Vil hun fnyse når hun møter Xiang Zhang i Kjøbenhavn?
Også venninnen min på Island fnyser. – Marte da, alle kjenner da Airbnb!
– Jasså? Gjør ALLE det? Ok, så er jeg litt bakpå, men forbeholder meg likevel retten til å være litt stolt. Det er faktisk første gang jeg bruker muligheten til å booke meg inn og hjem til folk. Jeg mener fremmede folk. I grunn er det litt jug. En gang booket jeg meg hjem til en venninne til en svensk venninne og denne venninnen bodde på New Zealand, men hadde nettopp fått seg kjæreste så det passet plutselig fryktelig dårlig at jeg i det hele tatt dukket opp. Men det gjorde jeg jo. Jeg dukket så visst opp. Det var da venninnen til venninnen kom på at hun hadde en venn. Han hadde sikkert et rom. Det hadde han. Ikke bare hadde han et rom. Han hadde også en sykkel! Jeg regelrett tråkket meg igjennom Christchurchs fantastiske parker, opp på høyder og ned bratte stup.
Det beste av alt var at vennen til venninnen til venninnen min i Sverige, stort sett var på jobb. Nå håper jeg likevel at både Hr. og Fru Xiang Zhang er hjemme når vi kommer.

Og hvis han snakker japansk, og ikke dansk, skal vi bare svare 感謝.
https://www.airbnb.no