Er jeg egentlig en god mor?

– Mamma er du egentlig en god foreldre? Jeg har firet 8-åringen opp i et tau som er festet til en vire, som igjen er festet mellom to trær. Der henger hun og dingler med en råtn planke mellom beina.
Hun vil ha større fart. Jeg skyver. Napper. Vrir. Løper.
– Det kiiiiiler!

Dette er ikke første gangen denne ungen henger i en tynn tråd. Første gang hun var oppe i en klatresele, da var hun 2 år. Riktig nok var det en instruktør til stede, men da jenta var halvveis oppe i veggen, måtte til og med instruktøren innrømme at så små deltakere, nei det hadde hun ikke hatt før...
8-åringen har gått Besseggen ned og Besseggen opp igjen. Hun har både gått under stiger og klatret til topps i dem.
Så sant hun ser et tau, lurer hun på om det holder. Hun bare MÅ sjekke. Klatre her?

Og nå lurer hun altså på om hun virkelig kan stole på meg. Er jeg egentlig en ansvarlig voksen? Er jeg hennes klippe i livet? Hvordan kan jeg i så fall være det, jeg som lar henne klatre, slenge, huske, dingle. Er dette forenelig med det å være en god foreldre? En god mor?