8-åringen tar sitatsjekk

– Det kan du skrive om mamma, sier 8-åringen og har tydeligvis forstått makten i det skrevne ord. Selv har hun en rekke tema på hjertet: Fenomenet hjemlengsel, utvalget av godterier i butikkene, fartsgrenser og ønsker om neste reise. Spesielt det siste. Hvor skal vi neste gang? En gang, på vei til Færøyene, ble den sammme jenta stående ved kartet og bare se og se....
– Tenk så heldige vi er som kan reise hvor vi vil! – Det må du skrive mamma, men etterpå vil jeg lese hva du har skrevet!

Som journalist lar jeg alltid kilden min lese igjennom teksten. Sitatsjekk er en nødvendighet. Men hva med alle morsomheter som faller fra barnemunn? Skal de bare kunne trykkes? Dette må sjekkes! Jeg går rett til Reidar Hjermann. Han er vårt tidligere barneombud, nå ansatt på BUPA i Tønsberg.
– Fordi det er ord fra barnemunn, kan vi jo le av det hele, sier han. Men er alvorlig. Han ler aldeles ikke. Ikke smiler han heller. Dette er seriøst. Det barn sier er som regel ment alvorlig. Hjermann retter seg opp:

– Hvilken rett har vi til å trekke ut enkelte utsagn ut fra konteksten, føre dem inn i en bok og dertil le av dem?

Det er aldersgrense på Facebook. Kanskje er det OK. På en annen side skal barn og unge ha en stemme. Og de skal ikke bli utsatt for sitat, uten å først få sjansen til å godta det som står. Det Hjermann er mest kjent for, er ekspertgrupper sammensatt av barn og unge som, på godt og vondt, er spsialister på sitt felt. I møte med media er det viktig at ekspertgruppene får sjansen til å dele sin histore, men på egne premisser.

– Det er et sparktil andre eksperter som mener de vet alt om det meste, og tar avgjørelser uten å sjekke ut med dem det gjelder, sier Hjermann. Mine barn er eksperter på på være mine barn og dessuten temmelig gode på det å være barn på reise.
– Nå vil jeg lese det du har skrevet, krever 8-åringen og kikker meg over skuldra. – Jada! Værsågod!