Er det smittsomt…?

Denne uroen. Ønske om å reise? Er det et smittsomt virus? Eller kulturelt betinget? Biologisk kanskje? Mest moderne er det å skylde på genene.
Det er alle helgens dag. Vi tenner lys. Lys for de døde. Forfedre. Og formødre. Alle dem som har reist fra oss.
I mitt tilfelle går tankene til tatere, sigøynere og sjøfolk, hvalfangere, sågar skipsredere.
Tankene går også til dem som aldri kom seg noen vei.

Da jeg var liten sa jeg alltid:
– Hjemme bra, men borte best. Utsagnet falt aldri i god jord hos foreldrene mine. De tok det personlig. I dag er det noen som har laget en hel blogg under denne vrengte klisjeen. På en annen side kunne de jo bare skylde seg selv. For selv om jeg verken ligna mor eller far, var jeg like herlig et produkt av dem. Og joda, arvematerialet gjør ikke bare utsalg på det fysiske.Men også det psykiske. Tankene og måten vi takler utfordringer på. Sinne. Glede.
Evnen til å vise kjærlighet, eller også uviljen til å vise det samme.
Det samme gjelder eventyrlysten. Reiselykken eller også uroen.

For det er ikke bare gode egenskaper som følger dette genet. Det kan oppleves som et indre press. En nødvendighet. Krever bevegelse, opplevelser, stadige forandringer.

I begynnelsen brukte jeg skrivingen som en unnskyldning. Jeg måtte reise for å skrive. Tjue år etter kan jeg nesten si det er omvendt. Jeg reiser i skrivingen. Faktisk er det ikke bare mitt liv jeg deltar i. Skal jeg ta forskningen på alvor, har jeg tilgang til en rekke erfaringer. Erfaringer fra dem som kom før meg. Dem som rydda vei eller satte sjøbein. De som la handflaten mot panna, skygget for sola og skuet ut mot havet. Navigerte.

I kveld tenner vi lys og takker for denne arven. Genene. Opplevelseslysten, utfartstrangen. Overbevisningen om at jovisst har vi noe å utrette. Ikke minst lære.
Vi tenner et lys for tippoldemor som vandret fra Finland til Norge for å få et bedre liv, men som hele livet måtte finne seg i å bli kalt "finnepakk".
Vi tenner lys for oldemor som vokste opp blant Indianere på Ponte Arenas i Chile fordi faren hennes hadde funnet ut at joda, på sydspissen av Sør-Amerika, der var det klokt å etablere Norges første hvalkokeri.
Vi tenner et lys for mormor som aldri fikk vite hvem faren hennes var. Aldri fikk vite hvorfor hun hadde et brunt og et bått øye.
Vi tenner et lys for bestefar som, før han ble 13 ikke hadde vært utenfor bygrensene av Norges minste by, men som straks etter konfirmasjonen, fikk sjøpass og kasta loss for de sju hav.
Vi tenner lys for farmor som var så mørk i både huden og håret at det er svært nærliggende å tro at hun var tater.
Vi tenner lys for dem som reiste av nødvendighet. Av nød. Vi tenner et lys for dem som ble et resultater av en slik reise.

Så tenner jeg lys også for fremtiden. For at det skal gå bra med arvestoffet vi selv har sådd. De barna som på godt - og vondt, helt tydelig har arva en god porsjon reise-gen.