En helt normal mamma - piluttandei!

– Mamma, du må stå der på perrongen og være normal! – Normal? Jammen, hadde jeg vært normal, hadde vi jo ikke vært her!? Nå har vi vært våkne siden 04.30 og vært på reise i 8 timer. Vi er fem jenter på stasjonen i Linköping. Dette er dagens 4. av til sammen 5 togstasjoner. Å komme til Astrid Lindgrens Väld er en reise opp og nede og litt opp igjen. På kartet altså. For 8-åringen er ikke det helt nok. Nå slår hun hjul på perrongen. Og bruker brosteinene som et naturlig paradis. Det vil vel mora også! Men nei!

– Mamma du må være normal! Vanlig! Mamma hører du? Sånn som andre mødre er! De skal stå rett opp og ned og se normale ut. 11 - åringen skuler bort på andre mødre. Nikker mot dem. Tar jeg hintet?

Piluttandei

Billettøren er også en mamma. Ikke helt normal. Absolutt ikke vanlig. Vi gir henne interrailbillettene og det er meningen at hun skal føre et nummer i kontrollfeltet. Kjedelige tall. Konduktøren tar fram pennen. Hun vet hvor vi skal og hvor vi vil. På tabellen skriver hun derfor: Piluttandei!

Nå kommer vi virkelig i stemning. Riktignok er det sommer, men sammen med Ronja, fyller vi lungene og roper ut et rungende vårskrik. Vi kjøper hjemmelagede polkagriser rullet av Kajsa Kavat, vi spiser Pippis pannekaker, og det samtidig som Mio Min Mio kjemper mot den onde Cato. Vi forbrenner alle pannekakene ved å gå "Inte stöta marken banan".
Til sist forsøker vi å lande. Vi legger, som Pippi, beina på puta, er bløthjerta og melankoliske og kaller hverandre for "min aller kjäraste syster", svelger Karlsons på takets klumelurmedisin og håper det hjelper. Kanskje er vi helt normale når vi våkner. Kanskje ikke?