En bil som går på luft og kjærlighet

Å velge bil er nesten like viktig som å velge kjæreste. De skal være pålitelige, billige i drift og ikke minst stillegående.
Men det å velge, er nesten alltid vanskelig. Noen ganger føles det nesten bedre å ikke ha noe valg. På en annen side: Å ikke ta valg er feigt. Feige vil vi ikke være. Og nå trenger vi ny bil. Eventuelt en gammel som likevel er yngre enn den vi har fra før. Det skal liksom ikke så mye til.
Vi trenger også en bil som kan et visst anntall kolli.
Vi snakker telt, soveposer, liggeunderlag. Vi snakker sykler, kajakker og ski. Kanskje kan vi også trenge en bil vi kan sove i? Eller hvor vi kan holde picknik?

– Kanskje vi burde vente, sier 9-åringen. Hun tenker miljø. Fremtid. Hun tenker på dyra, regnskogen og på alle de barna som hun en gang skal bli mamma til. Det er veldig mye å tenke på. Mange å ta hensyn til. Hun blir helt svimmel. Jeg også. Men jeg er mest svimmel av all oppmerskomheten jeg får som potensiell bilkjøper. Jøss for en respons!

Bilselgere er en egen rase. Halt fantastisk rase må jeg si. Selv mener de å kunne gi meg det jeg vil ha. Absolutt alt! Jeg har ikke opplevd makan!
Men etter å ha satt meg ned med en kaffekopp, da gjerne servert i en papp- eller enda verre, i plastkrus (som minner meg om sykehus og foreldremøter og det som verre er, - hvem var det som sa de kunne gi meg alt?) oppdager jeg at det selvsagt ikke er snakk om ALT likevel.
Det er snakk om hestekrefter og gear og sånn. Det skal nemlig vise seg at det ikke er mulig å tilfredstille alle kravene jeg har til en bil.
Kaffen er lunken og det samme er jeg, men nå er det selgeren som er geara.
Slik endrer dynamikken seg. Det er på og av og fram og tilbake. Det er leasing, finansiering og dikkedering. Det er smøring og avslag og rabatter og - Ja, vil du ha mer kaffe?

– Nei, takk svarer jeg og vet ikke hva jeg skal tro. Hva skal jeg tro? Eller hva kan jeg egentlig forvente? Er det som i tampongreklamen, - trygget i en liten eske? Og hvilken eske kan jeg da stole på? Volvo, KIA, Toyota eller Golf?
Og kan jeg i det hele tatt stole på noen?
Og hvis jeg velger å stole på en bil, er det da som i eventyret om skjønnheten og udyret? At en stygg bil, egentlig er den beste? At man må lære seg å se bak fasaden? At man kan bli glad i den etter hvert?
– Gå for den pene! istemmer 12-åringen som ønsker seg noe stort med blank lakk, gjerne metallick og ikke minst et snasent stereoanlegg. Musikk er viktig! Mer viktig enn miljøhensynet ser det ut til. Diskusjonen går. Det samme gjør bilene. Jeg har aldri opplevd at de har vært så mange av dem. Så ulike.

Jeg er som en nybakt mor som triller vogn for første gang. For er det ikke ualminnelig mange damer som også triller vogn?
Jeg drømmer bil. Tenker bil. Ser biler. Hører biler.
Jeg innbiller meg at det er slik det er å være på nettsteder som Sukker og Fjelltreffen. For nå plinger det i ett sett. Bilselgerne vil ha meg på laget.
Jeg må smile, men er likevel alvorlig. Dette er jo seriøst! Jeg er ferdig med tidligere forhold (unnskyld fornærmelsen lille blå golf 1997 modell..) og klar for noe nytt, spennende, men vil også velge smart og tenke langsiktig. Og som det står i de fleste kontaktannonser: Jeg liker turer i skog og mark. Hva skal jeg da velge?

For det å velge bil er nesten det samme som å finne seg en ny kjæreste.
Bilen må være varm når jeg vil, stå i ro når jeg vil, respondere når jeg vil, ha flere gear, være god og raus. Den må være rask, stødig, pen og ha de samme verdiene som meg. Det må være en nøysom bil. En bil som, på lik linje som meg, kan gå på luft og kjærlighet.
9-åringen kommer på banen igjen.
– Mamma, når får de somlet seg til å lage en bil som bare går på hydrogen da?