Pilgrimspiker i Telemark

– Hesten er syk!

Dette er litt av en melding å få når pilgrimsvandingen
fra Nes kirke på Gvarv til Bø i Telemark er planlagt til minste detalj, sekken pakket og skoene knytt. Vi er en gruppe på 5 jenter i alderen 7 til 73. Løypa måler 2,5 mil. Vi vil med andre ord kunne trenge en hest.

Ja, vi har gode sko. Ja, vi har spist godt. Ja, vi er ved godt mot, har sekken full av niste, vann, termoskaffe, kjeks, en diger pose smågodt, ekstra klær. Ikke minst har vi hverandre. Likevel kunne vi trenge en hest!

PILGRIMSBUSS

Fram og tilbake er dobbelt så langt. Vi legger opp løypa slik: Bil fra Helgeroa til Drangedal. Overnatting. Oppstandelse klokka 06.00. Frokost. Drøy frokost. Mye frokost. Ubegrensa sjokopålegg til de små. Ubegrensa kaffeinntak, sild og egg til de store.
Biltur en time over skog og hei. Framme i Bø. Parkering. Pilgrimsminibuss tilbake til Nes kirke. Her er det hallaluja og middelaldermusikk som skal inspirere resten av ferden. For de små blir det nærmest som en byssanlull.
Allerede klokka 10.00 inntas dagens første premie. En bit av sjokoladerullen SMIL. Det hjelper.

SMIL TIL VERDEN OG VERDEN LER AV DEG

Nei, det er ikke slik i dag. I dag er verden på vår side. Været også. Alt, men altså ikke denne hesten.
Vi går og går. Allerede ved Gvarv kommer de første små klynk. Da har vi 4 kilometer til første stopp som en Evju Bygdetun
Hei hvor det går. Vi voksne leter etter motiverende leker for de små. De må finne bånd, de må finne stien, de må finne merker, de må finne blomster, de må finne spor.
– Vi er sporhunder, roper de, og heretter er det bare plystring og logring og pinnekasting som gjelder. Heldigvis går de ikke så langt at de også begynner å løpe etter hønene. Men foretrekker likevel å ligge på bakken når vi endelig tar en rast. Ikke visste jeg at hunder likte sjokoladepålegg heller. Vi snakker ubegrensede mengder.

PYTT PYTT MED PEDAGOGIKKEN

For hvor viktig er det med prinsipper og pedagogikk så lenge beina går og småtassene holder motet oppe?
Det er en fryd! Gamle og unge går på nytt inn i Pilgrimsbussen, kjører den litt trøtte strekningen til Stamperiet, undersøker sluser og turbiner og vaffler, men skal vi ikke snart videre?

DET GÅR SEG TIL

Slik går det til at barn og voksne går nesten hele strekningen. Bøelva bruser av smeltevann, skogen er nesten neonfarget, på stien ligger det en huggorm, vi hviler på en stubbe, vi hviler litt til. Vi har det aldeles ikke travelt. Vi snakker. Eller vi snakker ikke. Vi gomler godterier. Hører fuglesang. Vi fortsetter. Ikke før vi nesten er framme, kommer det obligatoriske spørsmålet:
– Er vi ikke snart framme? Å, så godt det da er å kunne svare ærlig og si at jo, nå er vi der! Og der er museet i Bø. Det var her vi skulle kjøpt is. Stedet er stengt. Antagelig er vi sist i rekka. De siste skal bli de første, tenker vi og tar en pust i bakken. En godteribit til.
Vi tenker på hesten. Skulle gjerne gitt hesten en sukkerbit.
Så tenker vi ikke mer på den hesten. Kanksje den er frisk til neste år? I mellomtiden skal vi spare på duftene, inntrykkene, tankene. Spare på kilometerne, milene og opplevelsene, men ikke spare på ros og skryt. For Å så flinke vi har vært! Fem jenter i alderen 7 til 73! Vi er pilgrimspiker av beste sort!