Å sette andre, og seg selv på plass

– Her er det sier jeg triumferende, og kan med rette hysje bort en guttevalp som har satt seg på en av våre reserverte seter fra København til Wuppertal. Guttevalpen tilhører en trøtt gjeng på fem nordmenn som denne natta har overnatta på Hovedbanegården, og som nettopp har startet en tur de kanskje aldri vil glemme.
– Det der med å stadig måtte bytte plasser, vet vi alt om, sier han som heter Christoffer eller Marcus, eller Nicolai og slenger med en lang, feit lugg; – Vi er nemlig på interrail.

– Det er vel vi også, repliserer jeg og som om jeg har vunnet i poker, blar jeg opp billettene våre og klasker dem i bordet, øver muskler med å løfte kofferter opp på hattehylla og varter opp jentene med frukt og sjokolade. Resten av turen har vi store ører. Gutta, som ennå egentlig ikke har opplevd så mye, har likevel selvsagt en hel del å fortelle. Som seg hør og bør utveksler vi destinasjoner og planer, men denne gangen er vi kloke nok til ikke å anbefale Astrid Lindgrens rike.

I stedet brifer vi med Venezia og Pompei og Palermo. Men så gidder vi ikke mer, og forstår at vi jo er helt utenfor deres interessefeltet. Enten er vi for gamle eller for unge. Dessuten har vi totalt rasert ideen om å være 16 og reise på Interrail for første gang.
Som for å nagle det hele, sveiper 11-åringen inn på sin egen
livshistorie;
– Var det ikke egentlig meningen jeg skulle bli født i Palermo da mamma?