Fordi du fortjener det...

– Hvor mange av dem er barn, mamma? Vi er på teater, dans og sirkus på en gang.
Limits med Circus Circör. Kompaniet kombinerer estetiske bevegelser med stygge tall. Kontrasten skjærer.
Hver dag forlater 30.000 mennesker hjemmene sine. Mange er barn. De må bort. Reiser ufrivillig. De vil ikke. Ikke!
Men gjør det. I håp om noe bedre. Det som er bedre ligger langt unna. Kanskje finnes det ikke. Man kan jo aldri vite. Disse menneskene vet ikke. Kan ikke vite. Reiser likevel.

Åtte av ti nordmenn flyr minst en gang i løpet av året. Vi ligger på europareisetoppen

Når det gjelder inkluderingspolitikk, ligger vi på bunnen. Her er Italia bedre enn oss. Italia som nesten selv er et u-land. Med det samme flyktningebarn krysser grensen, har de samme rettingheter som italienske barn. Det være seg skole, helsetjenester og et sted å bo. Hvis flyktningebarn skal få de samme rettingetene som norske barn, må de bevise at de fortjener det...

Tror vi alle reiser er forlystelsesreiser? At de er foretatt med lyst? Det er jo slik vi kjenner reisenes vesen. Som ferier. Forstår vi ikke at det å reise også kan handle om å overleve. Eller å død.
Mennesker på flukt krysser mange grenser. Ikke bare geografiske. Men fysiske. Pyskiske. De gjør noe de egentlig ikke tør. Utsetter seg selv for fare, smerte, frykt. Utsetter barna sine for det samme. Fare. Smerte. Frykt. Alt dette blir med kroppen, - hvis kroppen kommer fram. Fram er er kanskje Europa.

Circus Circör sammenligner Europa med en kropp.

– Hvis vi ser på Europa som en kropp, sier de.

– Må vi trene hardt. Må vi bli mer fleksible.

I stedet strammes det nå inn. Sosiale stønader skal ikke komme mennesker til gode som har tjent landet Norge i mindre enn fem år. Fem år! Hvordan skal man tjene landet i fem år, hvis man selv er fem år? Hvis man ikke kan norsk? Hvordan skal man lære, hvis man ikke sover? Fordi det i kroppen er lagret fare, smerte, frykt? Fare. Smerte. Frykt.
Hvordan få arbeid i et fremmed land? Å få jobb er vanskelig for folk flest. Arbeidsledigheten øker.
Også Per og Kari med høyere utdanning føler presset. Hva da med Muhammed og Samaja?
Skal de bare reise tilbake dit de kom fra?

Ja, tenker vi. Reise, det er jo en fin ting. Frihet, tenker vi. Og setter oss på et fly. Med sikkelig komfort. Pass i lomma. Om ikke lenge skal vi tilbake. Tilbake er hjem. Borte bra men hjemme best, sier vi.
Hjemlengsel, sier vi med savn i øynene.

30.000 mennesker reiser uten å vite om de skal tilbake. Tilbake finnes ikke. Heller ikke hjem.
Hjemmet må være der de er. Et telt. En gate. Under ei bru. Der de tilfeldigvis havner. Tilfeldigvis kan være her. Norge. Det er kanskje ikke så verst. Det finnes verre ting.
Norge er et godt land å bo i. Det er typisk norsk å være god. Vi ligger på lykketoppen.
Kanskje er det fordi det er her vi er hjemme? Her vi har familien vår? Har jobb. Har gode sosiale støtteordninger. Vi tilhører velferdstaten.
Skal vi da måtte bry oss med dem som ikke hører hjemme her?
– Gjør dere fortjent, sier vi, – før vi reiser på ferie.